Den siste tiden har det skjedd mye i lille Julians liv.
Ingen tvil om at han er på full fart ut av babyperioden og inn i småbarnstiden,
og vi nyter hvert et øyeblikk.
Jeg merker at Dagfinn gjerne ønsker at han skulle kunne krype, ta de første skritt og si de første ordene.
Jeg var også sånn med Robin, og svosj, så ble han stor.
Det går rett og slett for fort enkelte ganger, og babytiden er nettopp en slik tid.
Svosj, så er den over.
Jeg kjenner at for meg har det ingen hast, syns tiden går for fort som den gjør.
Kryping, tenner, gåing og prating, alt dette kommer.. Og senere kommer også løping og falling, trass og tårer (selv om jeg er litt usikker om Julian noengang kan bli trassig), og testing av grenser, og oppi alt dette kommer gjerne en bitte liten neve selvplukkede blomster....uten stilk selvfølgelig :)
Er noe herligere enn nettopp det?
Med Julian har ingenting noe hast, å ta inn øyeblikket når det er, sette pris på, ordentlig pris på hans nydelige babytid.
Han blir tidsnok stor. Men akkurat nå skal han være liten..En liten stund til.
Men julian er på vei til å bli større.
I dag fikk han sin første tann, og for to uker siden prøvde han å krype for førtse gang... Han kommer seg godt rundt, spesielt til de plassene hvor det er ting han ikke får kjenne på med sine så altfor nysgjerrige fingre.
Nå er ikke babylekene noe veldig kjekke lengre, men en smule på gulvet, det er stas.. Og potteplanter og duker.
Han har også blitt veldig flink til å sitte, og det å vise hvor stor han er.
Og med alle disse tingene som har skjedd i hans utvikling så har han selvfølgelig også opplevd noen selvforskyldte knall og fall.
Ikke noen veldige greier, men nok til at han har kjent på det at det går an å få vondt.
En nesten ukjent følelse for han så langt.
Oppsumert; Julian har plutselig lært seg mye, han er ikke så mye mammas lille baby lenger som mammas lille gutt.
Og tiden, den går altfor fort, spesielt nå når Julian er baby.
.
.
