mandag 16. mai 2016

Vannkopper i flere omganger


Da fikk ungene vannkopper.
Først fikk Elian det, 12 dager etter at Elian fikk utbrudd, fikk Julian og Marco de første små flekkene.

Elian ble skikkelig syk, ikke med en gang, men på 3dje dagen fikk han masse feber og dagen etter fikk han en del kramper.
Vi måtte til legevakten og det bare videre til sykehuset for kontroll siden legevakten ville utelukke at det hadde spredd seg til hjernen.

Det hadde heldigvis ikke spredd seg til hjernen, men de var litt redde for det pga krampene han hadde.
Han ble bedre etter dette.

Da mandagen kom, 12 dager etter Elian fikk vannkopper, kom Julian og fortalte meg at at klødde sånn på ryggen. Jeg dro opp genseren hans, og jada, der var det to store røde flekker, og noen rundt halsen.
Så sjekket jeg Marco, han hadde en del mindre røde flekker rundt nakkepartiet.
Så da var det det, de åtte være hjemme.
De var begge fulle av forventning på hva det å ha vannkopper innebar, så de satt forventningsfulle i sofaen.
Marco begynte å gråte en stund etterpå, han ville nemlig ikke ha sånne brannkopper... For det var jo farlig det.

Marco fikk jo\feber og ble skikkelig dårlig, mens Julian, som venta, ikke fikk noe utenom litt kløe.

Etter 9 dager kunne de begge gå på skole og barnehage da de ikke lenger var smittsomme. Prøvde å sende Julian på skolen etter 7 dager da jeg ikke så noen blemmer på ham i det heletatt...
Fikk kort tid etter en telefon fra læreren hans som kunne fortelle at Julian skapte skrekk i skolegården for han var jo smittsom med vannkopper.
Han hadde nemlig en liten blemme mellom to fingre.
En miniblemme.
Som ikke gikk bort før 2 dager etter.


















onsdag 11. mai 2016

Finn Julian!

En morgen jeg skulle opp å vekke guttene, så fant jeg dette.
Hvor er Julian?

Han hadde sove på det viset hele natten forklarte han meg...
Jaja, sånn går det vell også an å sove vell...



fredag 6. mai 2016

Første besøk i kongeparken for i år

Vi har tenkt en stund på å ta en tur til kongrparken, men det har aldri vært vær til det.
Så derfor var det jo helt fantastisk at det klaffet med være på lørdage når Frøya og Loke var her, da føltes det helt riktig å gå der.

Frøya husket ikke at hun hadde vært i parken før, men Loke husket.
Selv om de har bodd mange år her, så har de bodd flere år borte, så det er ikke så rart.

Det var en fin dag, men kaldt.
Men gu hvor kjekt vi hadde det, alle sammen.
Julian og Loke storkoste seg sammen.
Det var så enormt fint å se for en flott, omtenksom og rolig gutt Loke har blitt.
Frøya er blitt mer stille. Uten at det hadde noe å si på humøret.

En flott dag. Håper det ikke blir så lenge til neste gang!













Loke og Frøya på besøk, lenge siden sist

Det var veldig kjekt å ha Loke og Frøya på besøk, de har jo ikke vært hos oss på flere år. 
De var litt sjenerte og tilbaketrukne med en gang, men de varmet fort opp, og det virket som de koste seg skikkelig den helgen de var her. De ville ikke reise tilbake.

Selv om det var kjekt at de var her, så var det selvfølgelig veldig trist at det var en så trist anledning til at de kom. Vi hadde så lyst at de skulle kommet i navnefestene som har vært nå i år, men det passet ikke, dessverre. Da hadde de fått truffet morfaren også. Siste gang de traff ham, var i Imre sin konfirmasjon.
Men sånn er det, ting blir ikke alltid som vi ser for eller ønsker.

Etter begravelsen på fredagen, ble de med oss hjem.
Her lekte de godt sammen.
Loke og Julian fant tonen, mens Frøya helst var med Elian, hun var litt utfor gutteklubben, men virket til å trives med oss og Elian.

Ungene fikk lage nøkkelringer og andre småting av fimoleire som vi steikte i ovnen.Stas.

Før de dro til mormoren, bestilte vi pizza og koste oss med det.




Pappa sin begravelse

Dette innlegget måtte jeg vente med å skrive, det var rett og slett for vondt  å bare det å tenke å¨å skrive det. Men jeg må skrive det mens det fortsatt sitter detaljert i minne, for av erfaring så blir ting glemt så altfor fort. På godt og vondt, egentlig.

Det at pappa døde, kom som et sjokk, så klart.
Og spørsmålene var og er fortsatt mange, og de fleste er ubesvarte.
De vil gjerne forbli det også.

På en måte skulle jeg ønsket at jeg visste mindre enn det jeg nå vet, samtidig som jeg har lyst å vite.

Mandag den 4 januar fikk jeg en telefon fra en lettere bekymret Endre. Vår onkel hadde ringt til pappa og ikke fått tak i pappa, han hadde forsøkt flere ganger, før og etter helgen, men kom bare til telefonsvareren. Og denne dagen var han veldig bekymret, fordi dagsenteret pappa gikk på hver mandag hadde ringt ham og etterlyst pappa, han som alltid var så punktlig.
Samtidig hadde fysioterapeuten forsøkt å ringe flere anledninger uken før.

Jeg forstod med en gang at noe hadde hendt, og det noe var ikke bra. Selv om jeg hadde nøkkel til leiligheten hans, så ville jeg på ingen måte reise bort dit, så jeg gjorde det eneste jeg kunne tenke, og det var å ringe politiet.

Det var en vond time, før politiet ringte opp og bekreftet mistanken vår, pappa var død.

De første dagene var det mange ulike versjoner av hvordan han ble funnet.
Men jeg fikk endelig vite, han lå på gulvet i stuen. Det er mer til historien, men av hensyn til ungene som kan lese dette, så skriver jeg ikke det her.

Det vi ihvertfall fant ut, var at han falt om onsdag før påsken satte inn, men han døde ikke før en uke etter, såpass har vi fått vite av obduksjonen, mer info kommer først om noen måneder.
Vi aner såvidt hvorfor det ble som det ble, men spørsmålene er  så klart altfor mange, og tankene så altfor vonde.

Det gikk en stund før vi kunne ha begravelse, fordi det ble en politietterforskningsak. Og alt var bare tungt. 
Det gikk en tid før vi kunne gjøre noe, men når vi først kunne så var det så mye som måtte ordnes.
Vi har fått gjort det meste, tror vi.

Så når begravelsen endelig kom, så kom den også så altfor brått på og det var første dagen vi egentlig fikk sitte ned og bare kjenne på sorgen, og den var jo så altfor stor.
Alt var jo bare kaos.



 Men alt var også så fint.
Det var mange mennesker i kirken, men jeg klarte ikke helt ta det innover meg.
Jeg var bekymret for at det ikke skulle komme så mange, pappa var jo veldig alene, men likte det på den måten, han trivdes jo godt i eget selskap, men så var han så veldig sosial også.
Jeg skal skrive et lite innlegg om pappa senere, jeg kjenner at det må til.
Han må deles, han må jo huskes.

 Begravelsen var fin, mye finere enn jeg hadde ventet, og jeg tror jeg husker det meste.
Ungene var flinke, heldigvis.
Det blir en kremering, siden pappa ønsket å ligge i familiegraven sammen med foreldrene sine, og der var det ikke mye plass. Farmor ble også kremert, så jeg tenkte at det var det beste.
Ingen visste hva  pappa ønsket, han var jo for ung til at det var et tema.så jeg måtte grave dypt i hukommelsen for finne et minne som fortalte noenlunde hva han ønsket.
Minne kom fra da pappa skulle i begravelse til farfar. Da var jeg bare 7 år, og var ikke med i begravelsen.
Da vi besøkte graven kort etter, fortalte pappa at her skulle han også ligge nr han en gang døde.
Jeg husker at det var så vondt at han sa det, for pappa skulle jo leve for alltid han, sant?
Det var jo bare gamle mennesker som døde, og pappa hverken var gammel, heller skulle han ikke bli gammel, han skulle være akkurat som han var, for alltid.

Så der var minne.

Det var som sagt mange mennesker i begravelse, de fleste visste jeg ikke hvem var, som arbeidskollegaer av pappa, mennesker fra dagsenteret han gikk på, fysioterapeuten hans og sekretæren derfra, og sikkert mange fler jeg ikke vet hvem var. Alle satte jeg pris på,  men de jeg visste hvem var satte jeg enda mer pris på var der.
Søskenbarna mine på mamma sin side, alle onklene og tantene mine, mamma, Imre, Loke og Frøye, far til Robin, Susanne og barndomsvenninnen min som jeg ikke har snakket med på så lenge. Da knakk jeg helt sammen da jeg så henne, for hun er jo en av dem somvirkelig husker pappa fra slik han var før han slag, og det var viktig for meg.

 Minnestunden etterpå var fin, og vi var akkurat antallet jeg hadde bestilt bord til, så det var jo utrolig.
Det var fint, en kjekk begivenhet og det ga litt puse i alt det triste, selv om det var utrolig sårt at pappa ikke var der, for det var nettopp slike anledninger han trivdes best i, med familie, god mat og kaker.
 Farmor manglet også.
Men det var fint.


Så sånn var den dagen.
Nå venter vi bare til urnen er klar til å legges i graven, så helt ferdig er det ikke.
Krematoriet pusses opp, så det lir ikke før det er ferdig, men det er nok snart.