fredag 15. juli 2016

Farfar sin begravelse

24 juni begravde vi farfaren til ungene,
Det var ikke uventet at han døde, det har sneket seg på oss de siste tre årene, helt siden vi fikk beskjeden at han hadde fått en svulst på hjernen.
Det har gått noenlunde greit, en stund. En stund merket vi ikke stort til det, før han ble gradvis dårligere.
Den siste tiden gikk fort, altfor fort. 
Han gikk fra å være noenlunde ok og oppegående i navnefesten til Elian, til vi kort tid etterpå fikk beskjeden om at n var det ikke mer å gjøre.
Det var bare å vente.
Han ble verre og verre.

Han fikk feiret 60årsdagen sin kort tid før han døde.
Det var en fin, men enormt trist og tung dag.
Å feire noen som du vett snart skal dø, var en bizzar opplevsle.
Trist, Julian syntes det var trist, Marco forstod ikke så mye.
Julian syntes også det var greit å være der, selv om det var trist.
Det er så vanskelig å vita hva som er rett  å gjøre når det gjelder ungene i disse situasjoene, det er untakstilstander, en enorm sorg som kan være vanskelig å forstå, å takle for oss som foreldre, og sørge samtidig som man tar seg av barna på beste vis slik de kan forstå og få lov å sørge på sin måte, er veldig utfordrene.
Men jeg tror vi har fått det greit til, med alt som har skjedd.

Det var en tung og regnfull dag, dagen vi kjørte opp for å gå i begravelsen til farfaren.
Ungene hadde noen spørsmål, men ikke så mange, mange av spørsmålene var jo allerede besvart bare et par måneder i forveien.

Det regnet da vi kjørte hjemmefra og det regnet tung da vi  kom fram.
Vi hadde ikke med regntøy og vi hadde ikke med paraply, så langt klarte vi ikke tenke.
De fine klærne som vi har fått brukt  mye i vår, fikk vi ihvertfall på oss.

Seremonien var fin, gasnke fin faktisk. Mye fint ble sagt.
Marco lurte denne gangen også på om farfaren lå i en skattekiste.
Julian var flink og satt i ro og følgte med.
Marco ikke fult så rolig, han begynte å synge og ta av seg sokker og sko. Elian var flink nok, men kjedet seg og gråt litt.
Heldigvis var mamma med, så hun hjalp til.
Da vi kom ut av kirken, regnet det enda mer, og vi ble gjennomvåte alle mann.
Vi hadde ikke skifteklær med, så det ble litt kaldt en stund.

Minnestunden var fin.
Ungene storkoste seg sammen og lekte både høyt og lavt og overhodet ikke stille.
Men det var liksom greit, det tar bort litt det alvorlige og tunge.
Man ser at livet går videre.
Og vi ser jo at både farfaren og morfaren lever videre i ungene våre, det er fint.


På vei opp til begravselsen

Ungene er noenlunde rolige i baksetet

På ferjen  over fjorden. Mormoren underholder Elian

Elian har fått noe godt og konsentrer seg veldig

Hedda og Marco er et radarpar, Marco skulle absolutt sitte med Hedda og de kunne aldeles ikke være stille og rolige

Vi koste oss sammen, selv om det osgå var tungt

Elian måtte få låne en strømpebukse av Emilie da han var gjennomvåt

Veslemøy prøver seg på rollen som tvillingmamma

Ingen kommentarer: