onsdag 29. november 2017

Lenge til skolegutt!

Elian syns det er veldig spennende med skolesekken til Julian når jeg gjør den klar om morgenen. Ofte vil han stikke av med matboksen, eller bare plukke ut av denne her kjekke sekken.
Men en morgen ville han ha den på seg, akkurat som storebror Julian har den.

Man kan tydelig se at det er lenge han begynner på skolen, for sekken var jo nesten like stor som gutten selv.



Familiepizza, en til hver

På lørdag valgte Julian middag : Familiepizza.
Det vil si, alle får lage hver sin å ta på det de vil.

Det er en veldig kjekk lørdagsaktivitet, vi koser oss, krangler litt, men for det meste er alle fornøyde.
Julian ønsket veldig å ha pistasjnøtter på, for det hadde han hatt på SFO, og det var sååå godt.
Jeg lurte litt på om han ikke mente cashewnøtter? Og DET var det visst.
Så jeg hakket opp noen cashewnøtter som bpde han og jeg tok på pizzaen vår, dette skulle smakes!

Utennom det hadde vi pizzasaus, ost, skinke, kjøttdeig, salami, løk og tomat å velge i.

Pizzaene ble veldig gode.








Barnehagebilde av minstetrollene

Så var det den tiden på året hvor alle skole,- og barnehagefotografer virkelig går i pluss.
Høsten er høysesong for fotografering av våre små, lovende

I år var vi heldige å få noen veldig flotte bilder av både Elian og Marco, hvier for seg og sammen. 





fredag 24. november 2017

Fram med vinterdekkene!

Det var en gang en kvinne som ikke hadde fått byttet til vinterdekk, selv om vinterdekksesongen var godt i gang allerede.
Denne kvinnen er også en mor, eller enda mer nøyaktig, hun er en mamma.
Mamma er hun, fordi alle guttene hennes har valgt å kalle henne for mamma og ikke mor. Alle guttene, for ja, hun er en guttemamma.
Men det er ikke viktig for historien.
Det som derimot er viktig for historien er at denne mammaen sine to minste gutter, går i barnehagen, og også viktig for historien er at denne mammaen pleier å hente å bringe sine to små gutter til og fra barnehagen, ved hjelp av bil.
Denne dagen som historien handler om, var en helt grei dag, værmessig sett.
Det regnet, blåste og haglet litt, men det var ikke annet å vente på seint på høsten.
Ja det var faktisk så seint på høsten at det nesten var vinter. Man kunne til tider høre de fryktede høststormene som uler rundt hjørnene og får en til å pakke dyna godt rundt seg og håpe mann slipper å gå ut i slikt vær, men ikke denne dagen historien tar for seg. Denne dagen var det for det mest greit, værmessig sett.
Selv om det hadde vært fine dager, så visste alle og enhver, selv naboen visste det, at vinterdekkene måtte på bilen for at bilen skulle kunne rulle avgårde på kommende glatte veier. For la oss nå innse det; kongeriket står stille, en stakket stund, når så dette hvite som kalles snø laver ned for første gang i sesongen. Om ikke hele Kongeriket står stille, så ihvertfall denne delen av Kongeriket, denne delen som er vant med vind og regn, men ikke dette hvite som kalles snø.
Men det er ikke så viktig for historien.
Det som er viktig for historien er at pappaen i huset jobbet lenge denne dagen som historien handler om. Han jobbet vell og lenge, dag og kveld.
Av den grunn hadde mammaen valgt å lage middagen, pannekaker, klar til guttene skulle komme hjem fra barnehagen. Og midt i pannekakestekingen skjer det!
Med dunder og brak åpnet himmelen seg og en skulle tro at alle verdens styggheter farte ned over denne lille delen av Kongeriket i form av blytung, våt og akk så kald hagel.
Hagel, ikke snø, men hagel.
Det bråket slik all verdens skrømt ble skremt bort og det var umulig å se en hånd foran seg.
Akk og ve! Utbrøt mammaen, nei og nei, mine stakkars små!
Hun håpet så inderlig vell, at ungene ikke var ute i dette været, men hun visste godt at på denne tiden på dagen i barnehagen, var alle barna ute og lekte, intet unntak.
Jeg må fare og hente dem NÅ! Tenkte mammaen. Og jammen var det godt i alt oppstyret at ikke mammen glemte å slå av stekepannen med den nest siste lille pannekaken i, for da kunne historien endt skikkelig trist.
Mammen kastet seg i bilen mens hagelet slo kraftog mot ruta, så hardt at ruta nesten måtte sprekke. Men ruta den holdt og mammaen pustet lettet ut, for det ville nå vært en ulykke det, om ruta sprakk.
Verden var hvit og våt, og hva skjedde så? Jo bilen ville ikke lystre, det nyttet ikke hvor mye mammaen tagg og ba, bilen ville ikke gjøre om som mammaen sa, den ville bare renne rett fram og jammen ville den ikke stanse heller.
Ingenting hjalp, men mammaen visste hvorfor: bilen hadde feil dekk!
Å hutte meg tu! skrekk mammaen, nå må jeg visst ta beina fatt, så løp hun på sprang.
Nå er det ikke slik at mammaen har vondt for å ta beina fatt, men skal hun først ta beina fatt er det best å gjøre det i god tid og med riktig utstyr.
Støvler hadde vært kjekt å ha, og vogn til minstekaren. Men beina ble tatt fatt og det ble en vilter ferd, med vann og søle og kulde opp etter knærne.
Det var en heseblesende mamma som ankom barnehagen og drog guttene med hjem, til fots.
Nå er det det slik at ingen av guttene liker å gå denne biten hjem, og ihvertfall ikke når himmelen er så tung og våt og bakken så slapset og glatt som den var denne dagen historien omhandler.
Idet mammaen lukker porten og stenger de andre barnehageungene inne i barnehagen, så skjer det verste av det verste:
Himmelen delte seg med et forfryktelig lysglimt og den ga fra seg et brøl som om den rett og slett ble revet i fillebiter.
Med det brølet ringende i ørene, kom den største av de to små guttene og klamret seg til foten til mammaen og den minste av de to satte i et hjerteskjærende hyl som ikke ga seg før følget var halvveis hjemme og himmelen hadde roet seg, men dit hen hadde ikke mammaen komme med sine små enda. Dit vi er nå, var bare begynnelsen av turen.
Det må legges vekt på at turen fram til halvveis, var spesielt prøvende for alle innvolverte parter. Minstegutten var mer enn vettskremt ettersom himmelen flerret og brølte flere ganger før følget var kommet halvveis. Hagelet Dundret i hodene på følget og mammaen prøvde med rolige røst å berolige liten og større liten gutt fram til halvveis på ferden.
Det var en besværlig ferd, mammaen var fortsatt ikke helt god i foten etter å ha brukket en tå en tid tilbake, men det er en annen historie og skal ikke prege denne annet enn at det var tungt å gå med liten gutt hengende rundt halsen til halvveis på ferden.
Følget var vell våte og kalde, men halvveis sluttet himmelen å bøle og angrepet fra det hvite, våte og kalde hagelet, lettet. Ikke helt, men fra halvveis på ferden var minstegutten noenlunde rolig og mellomste slapp mammaens hånd, og eventyrlysten bar ham lenger og lenger fra følget, som nå bestod av kun to.
Da mammaen og minstegutten kom frem til hjemmet, var noe feil. Helt feil. Bilen som ikke ville samarbeide fordi den ikke hadde de rette dekkene, stod ikke på sin plass.
Der den stod nå, skulle den ikke stå! Den stod midt i veien! og biler kom ikke forbi.
Å hutte meg tu! utbrødt mammaen, hva har skjedd her? fortsatte hun.
Men hun visste hva som var hendt, bilen hadde feil dekk på, så den hadde sklidd ned den lille bakken fordi det tunge, våte hagelet hadde lagt seg i hele innkjørselen den korte så veldig korte tiden bilen hadde vært borte fra sin plass. Da bilen kom på plass var det rett og slett for glatt for den og den tok hjulene fatt og avla en viktig beskjed!
På denne tiden av året kan det plutselig bli veldig, veldig, veldig glatt. Is, snø, hagel, ingenting skal være uventet på denne tiden av året, men for noen er det det. Som for mammaen (og pappen) i historien.
Heldigvis gikk det godt for de historien gjaldt. Og mammaen sitter igjen med enda mer visdom: Bytt i tide! Vinterdekksesongen er i gang!

onsdag 22. november 2017

Søndagstur til farmor og bestefar

På søndag tok vi en tur opp og besøkte farmoren og bestefaren.
Turen opp gikk som smurt, hjem var det en god del kø. Men ungene sovnet i bilen og sov seg gjennom det hele. Ikke verst, for vi ventet en god stund på ferje.

Vi spiste pinnekjøtt, noe Julian syns er ganske godt, men mest av alt syns han det er geit npr pinnekjøttet kommer fra, for det tyder på at det snart er jul.

Vi gikk en liten tur ut og fant en snøhaug utfor skøytehallen. Stor stas!
















Nye, fine gensere!

Marco og Julian har fått nye, flotte strikkede s\gensere av farmoren. Det var de veldig fornlyd med!
Julian er superfornøyd at genseren ikke klør, for det hadde han jo avtalt med farmor.
Elian får også genser om ikke så lenge.
Det blir stas!






lørdag 18. november 2017

Vil jo bli kokk!

Julian har fortalt at han vil bli kokk når han bli stor, til stor glede for mammen.
Han har lært å lage havregrøt på skolen og har etter det hatt så lyst å lage det her hjemme.
Så en dag skulle han nå få lage det da, men så hadde vi ikke mer havregryn.
Så da ble det bollebaking.
Jeg ga ham en hjelpende hånd, og forklarte litt rundt baking, som med gjær og elting.
Han var veldig flink, et lite naturtalent.
Elian oppdaget hva vi holdt på med og ville selvfølgelig være med, da elting er bare så gøy!

Bollene ble bra, men jeg klarte kunststykke å steke de på grill, så di ble svarte på toppen og rå under. Så jeg snudde de å steikte litt til. Toppen plukket vi av, og bollene var supergode!






mandag 6. november 2017

Overnattingsbesøk

Eleah var på overnatting hos oss for første gang da lillebror ble født.
Hun er jo ei utrolig grei jente, så det gikk kjempefint.
Elian var i sitt ess og syntes tydelig det var kjekt.
Hun fikk sove i hans seng mens han sov i sengen med meg.
Det gjør han jo uansett om dagen så ikke noe nytt der.

Det gikk bedre enn jeg ventet å legge dem også og selv om begge hostet som bare det iløpet av natten, og begge våknet til av den andre innimellom og var såå klar til å leke, så gikk det egentlig greit å sovne igjen.







fredag 3. november 2017

Øving på skoknytting

Nå er det på tide at Julian lærer å knytte sko.
Til nå har han brukt sko med borrelås, men det sleges færre o færre sko med borrelås jo større sko størrelsen blir. Over str 35 er det nesten umlig å finne.
Julian selv har syntes det har vært unødvendig å lære dette, men nå satte jeg foten ned.
Så vi satte i gang med å øve.

Merker det ikke er så lett for meg som er høyrehendt å lære Julian som er venstrehendt.
Men det nærmer seg noe nå.
Må bare litt til øving til.



Halloweenfeiring 2017

Så var det tiden Julian hadde gledet seg til sååå lenge, Halloween. 
Som vanlig hadde vi en liten Halloweenfest. Vi var 16 personer, våknse og barn.
Julian hadde 3 kompiser fra klassen, t i tilegge til at venner av oss med barn kom, Endre, Evy og Eleah kom også.

Det var god, skummel stemning, med mat og snop.
Kakene glemte jeg helt å ta fram. 
Men vi klarte oss.

Jeg hadde laget mummi og spøkelsespølser, og biff storoganof til de voksne.
Som vanlig gikk ungene ut på knask eller knep etter mat, og noen ble igjen å holdt fortet og delte ut snop til de ungene som ringte på døren.

Festen var slutt  rett over kl 19 for de med små unger, og kl 20 for kompisene til Julian.
Vi gleder oss allerede til neste år!