Det ble ikke helt som planlagt da lillebror kom til verden.
Vi var jo overbevist om at han ville melde sin ankomst ETTER termin, siden alle hans tre storebrødre hadde gjort det før ham.
Av den grunn så var det en del ting som gjenstod å få gjort før vi på ny unne kalle dette et babyhjem.
Men de små kommer når de kommer, og en uke før er jo tross alt til termin, selv om vi ble ganske overasket.
Alle tidligere fødsler hadde startet med rier, dager over termin.
Denne fødselen startet med vannavgang 9 dager før termin, kl 0730 på morningen, en torsdag, 15min etter at Dagfinn gikk ut døra og satte nesen i retning jobb, med buss, som gikk på sommerruter...Altså ting tar tid da med andre ord.
Da jeg ringte føden fikk jeg beskjed om å komme med en gang, så fort som mulig, i og med at jeg har hatt styrtfødsler tidligere, så var jordmor redd for at denne ungen ville komme fort.
Problemet var, jeg kom meg ikke inn, og hvem skulle ha ungene?
Jeg tenkte jo å kjøre selv, jeg hadde jo ikke vondt.
Jordmor syns det var en ustyrtelig forgrusom dårlig ide, jeg skulle helst legge meg ned i baksetet, siden hodet til babyen ikke var festet, jeg hadde mye fostervann, han lå veldig høyt og fostervannet fosset ut.
SÅ hun bestilte ambulanse, og jeg ble strengt bedt om å ligge.
Ambulansen kom og hentet meg, og mamma kom å hentet ungene.
Vel inne på sykehuset kom Dagfinn på plass.
Han 2 ukers fødselspermisjon hadde offisielt startet...
Men ingenting hendte, eneste spennende osm hendte den dagen var at hodet festet seg upå dagen og jeg kunne opp å gå.
Ingenting mer...
å dagen etter ble fødselen forsøkt satt i gang, med modningstabeletter.
Jeg fikk 6 stykker, max dose for en dag.
Ingenting.
På natten begynte sterke maserier, jeg trodde selv fødsel var i gang.
Men nei, ingen åpning, 1 knapp liten cm, veldig umodent.
Baby ble veldig stresset og jeg måtte få tilført væske intravenøst, det hjalp noe på å roe baby.
Dagfinn var tilstede den natten, men jeg sendte ham hjem på morgenkvisten.
Kl08 fikk jeg min 7vende modningtabelett, og etter en liten stund kjentes det ut som rier, hvert tiende minutt.
Det kjentes livende ut, men det dabbet av rundt den tiden jeg skulle hatt neste dose, som de avventet.
Men jeg fikk ny dose kl11.
Baby ble igjen stresset, og de valgte da å sende meg fra fødeloftet, som jge hadde vært på disse dagene, til fødeavdelingen, da det nå ble kategorisert som en risikofødsel.
Da jeg ble flyttet ned i halv 1 tiden, økte riene på i styrke og hyppighet.
Ved ankomst føden var jeg kjempesliten og følte meg som en stor baby som som sutret for ingenting.
Jeg sendte på dette tidspunkt melding til Dagfinn at han måtte komme, igjen (det ble mye fram og tilbake for ham).
På dette tidspunktet var det skikkelig vondt, og jeg følte at det ikke var noen pause i riene, de ble kastet på og de varte og de var vonde.
Rundt kl 14 ble jeg undersøkt igjen, 1 cm åpning, litt modnere.
DET var slitsomt å høre, for jge hadde så vondt, jeg hadde aldri hatt så vondt tidligere, uasnett hvor i fødselsforløpet jeg hadde vært før.
Riene fortsatte å haglle inn, jeg følte jeg hadde null kontroll.
Dagfinn kom,men jeg klarte ikke ha ham inne, ikke på det tidspunktet han kom, det var for hektisk.
Så han be sittende rett utfor.
1,5 time etter jeg ble sjekket ble jeg sjekket igjen, og da var det 9cm.
5min etter var han ute, kl1527, den 25/7.
Dagfinn poppet inn døren i det han hørte babyskrik.
Han fikk klippet navlestrengen.
Jeg var overlykkelig for at lillebror endelig kom og han var jo så fin også!
1time etter kom mormor med de to to mellomste storebrødrene.
De var stolte de.
Julian syns det luktet så rart og baby luktet surt, så han ville ikke holde ham så mye.
Men de var med å veide og målte lillebror 2 timer etter fødsel.
Lillebror ble som Marco lagt inn på 3D, nyfødt intensiv dagen etter han ble født.
Forhøyet CRP på 89, infeksjon som kom av langvarig vannavgang.
Han fikk veneflon og antibiotika intravenøst i 5 dager.
Han fikk sone fordi han klarte ikke ta til seg den "store" mengden melk han måte få i seg daglig pga antibiotikaen.
Sonden hadde han i to dager, så ble han selvregulert.
En og en ting forsvant, metnignsmåler, sonde og til slutt veneflonen.
Det var helt fantastisk når vi endelig kunne dra hjem etter et noe forlenget opphold!
 |
| Mamma og minstebroren |
 |
| Marco og Julian på føden |
 |
| Teppe må til for holde varmen |
 |
| Fødselsvekta |
 |
| Se så fin jeg er! |
 |
| Med sone og veneflon på hånda |
 |
| Det var ikke kjekt å få langt ned sonden nei |
 |
| Vi kom hjem på Robin sin 18årsdag, hurra! |
 |
| Gode Julian |
 |
| Gode Marco |
 |
| Fine guttene |