Det var en gang en kvinne som ikke hadde fått byttet til vinterdekk, selv om vinterdekksesongen var godt i gang allerede.
Denne kvinnen er også en mor, eller enda mer nøyaktig, hun er en mamma.
Mamma er hun, fordi alle guttene hennes har valgt å kalle henne for mamma og ikke mor. Alle guttene, for ja, hun er en guttemamma.
Men det er ikke viktig for historien.
Det som derimot er viktig for historien er at denne mammaen sine to minste gutter, går i barnehagen, og også viktig for historien er at denne mammaen pleier å hente å bringe sine to små gutter til og fra barnehagen, ved hjelp av bil.
Denne dagen som historien handler om, var en helt grei dag, værmessig sett.
Det regnet, blåste og haglet litt, men det var ikke annet å vente på seint på høsten.
Ja det var faktisk så seint på høsten at det nesten var vinter. Man kunne til tider høre de fryktede høststormene som uler rundt hjørnene og får en til å pakke dyna godt rundt seg og håpe mann slipper å gå ut i slikt vær, men ikke denne dagen historien tar for seg. Denne dagen var det for det mest greit, værmessig sett.
Selv om det hadde vært fine dager, så visste alle og enhver, selv naboen visste det, at vinterdekkene måtte på bilen for at bilen skulle kunne rulle avgårde på kommende glatte veier. For la oss nå innse det; kongeriket står stille, en stakket stund, når så dette hvite som kalles snø laver ned for første gang i sesongen. Om ikke hele Kongeriket står stille, så ihvertfall denne delen av Kongeriket, denne delen som er vant med vind og regn, men ikke dette hvite som kalles snø.
Men det er ikke så viktig for historien.
Det som er viktig for historien er at pappaen i huset jobbet lenge denne dagen som historien handler om. Han jobbet vell og lenge, dag og kveld.
Av den grunn hadde mammaen valgt å lage middagen, pannekaker, klar til guttene skulle komme hjem fra barnehagen. Og midt i pannekakestekingen skjer det!
Med dunder og brak åpnet himmelen seg og en skulle tro at alle verdens styggheter farte ned over denne lille delen av Kongeriket i form av blytung, våt og akk så kald hagel.
Hagel, ikke snø, men hagel.
Det bråket slik all verdens skrømt ble skremt bort og det var umulig å se en hånd foran seg.
Akk og ve! Utbrøt mammaen, nei og nei, mine stakkars små!
Hun håpet så inderlig vell, at ungene ikke var ute i dette været, men hun visste godt at på denne tiden på dagen i barnehagen, var alle barna ute og lekte, intet unntak.
Jeg må fare og hente dem NÅ! Tenkte mammaen. Og jammen var det godt i alt oppstyret at ikke mammen glemte å slå av stekepannen med den nest siste lille pannekaken i, for da kunne historien endt skikkelig trist.
Mammen kastet seg i bilen mens hagelet slo kraftog mot ruta, så hardt at ruta nesten måtte sprekke. Men ruta den holdt og mammaen pustet lettet ut, for det ville nå vært en ulykke det, om ruta sprakk.
Verden var hvit og våt, og hva skjedde så? Jo bilen ville ikke lystre, det nyttet ikke hvor mye mammaen tagg og ba, bilen ville ikke gjøre om som mammaen sa, den ville bare renne rett fram og jammen ville den ikke stanse heller.
Ingenting hjalp, men mammaen visste hvorfor: bilen hadde feil dekk!
Å hutte meg tu! skrekk mammaen, nå må jeg visst ta beina fatt, så løp hun på sprang.
Nå er det ikke slik at mammaen har vondt for å ta beina fatt, men skal hun først ta beina fatt er det best å gjøre det i god tid og med riktig utstyr.
Støvler hadde vært kjekt å ha, og vogn til minstekaren. Men beina ble tatt fatt og det ble en vilter ferd, med vann og søle og kulde opp etter knærne.
Det var en heseblesende mamma som ankom barnehagen og drog guttene med hjem, til fots.
Nå er det det slik at ingen av guttene liker å gå denne biten hjem, og ihvertfall ikke når himmelen er så tung og våt og bakken så slapset og glatt som den var denne dagen historien omhandler.
Idet mammaen lukker porten og stenger de andre barnehageungene inne i barnehagen, så skjer det verste av det verste:
Himmelen delte seg med et forfryktelig lysglimt og den ga fra seg et brøl som om den rett og slett ble revet i fillebiter.
Med det brølet ringende i ørene, kom den største av de to små guttene og klamret seg til foten til mammaen og den minste av de to satte i et hjerteskjærende hyl som ikke ga seg før følget var halvveis hjemme og himmelen hadde roet seg, men dit hen hadde ikke mammaen komme med sine små enda. Dit vi er nå, var bare begynnelsen av turen.
Det må legges vekt på at turen fram til halvveis, var spesielt prøvende for alle innvolverte parter. Minstegutten var mer enn vettskremt ettersom himmelen flerret og brølte flere ganger før følget var kommet halvveis. Hagelet Dundret i hodene på følget og mammaen prøvde med rolige røst å berolige liten og større liten gutt fram til halvveis på ferden.
Det var en besværlig ferd, mammaen var fortsatt ikke helt god i foten etter å ha brukket en tå en tid tilbake, men det er en annen historie og skal ikke prege denne annet enn at det var tungt å gå med liten gutt hengende rundt halsen til halvveis på ferden.
Følget var vell våte og kalde, men halvveis sluttet himmelen å bøle og angrepet fra det hvite, våte og kalde hagelet, lettet. Ikke helt, men fra halvveis på ferden var minstegutten noenlunde rolig og mellomste slapp mammaens hånd, og eventyrlysten bar ham lenger og lenger fra følget, som nå bestod av kun to.
Da mammaen og minstegutten kom frem til hjemmet, var noe feil. Helt feil. Bilen som ikke ville samarbeide fordi den ikke hadde de rette dekkene, stod ikke på sin plass.
Der den stod nå, skulle den ikke stå! Den stod midt i veien! og biler kom ikke forbi.
Å hutte meg tu! utbrødt mammaen, hva har skjedd her? fortsatte hun.
Men hun visste hva som var hendt, bilen hadde feil dekk på, så den hadde sklidd ned den lille bakken fordi det tunge, våte hagelet hadde lagt seg i hele innkjørselen den korte så veldig korte tiden bilen hadde vært borte fra sin plass. Da bilen kom på plass var det rett og slett for glatt for den og den tok hjulene fatt og avla en viktig beskjed!
På denne tiden av året kan det plutselig bli veldig, veldig, veldig glatt. Is, snø, hagel, ingenting skal være uventet på denne tiden av året, men for noen er det det. Som for mammaen (og pappen) i historien.
Heldigvis gikk det godt for de historien gjaldt. Og mammaen sitter igjen med enda mer visdom: Bytt i tide! Vinterdekksesongen er i gang!